Selvberging, eller selvbergingsjordbruk, er når en bonde dyrker mat til seg selv og sin familie på et lite stykke land. I motsetning til andre typer jordbruk er selvberging mer fokusert på overlevelse. Det legges svært lite eller ingen vekt på handel og salg av varer eller på å drive virksomhet som en bedrift.

Et enkelt eksempel på selvberging er en familie som dyrker korn og bruker det til å bake nok brød til seg selv, men ikke for salg. 

For mange mennesker som bor i rike land er dette en romantisk idé – å eie land og bruke det til å brødfø deg selv og familien. Det minner om det folk kanskje antar var en enklere tid. Så sjarmerende som ideen er i utviklede land, er realiteten at industrielle jordbruksmetoder i dag er nødvendige for å brødfø vår voksende menneskelige befolkning. Som du kanskje har gjettet, varierer metodene som brukes for selvberging og industrielt jordbruk svært mye. Så hvordan skiller selvberging seg fra industripraksisen? 

 

 

Selvberging er urgammelt 

 

Metodene for selvberging er en integrert del av utviklingen av menneskesamfunnet. Den strekker seg tilbake til 12 000 år siden, og er et hovedaspekt ved de fleste kulturers tidligste overlevelsesstrategier. Etter istiden, da Homo sapiens begynte å temme planter, begynte de å slå seg til ro på ett sted i stedet for bare å jakte og samle.

På grunn av denne endringen begynte grupper av mennesker å utvikle komplekse sivilisasjoner – alt på grunn av det vi nå kaller “selvberging.” Antropologer refererer til denne overgangen som “neolittisk revolusjon.” I Amerika var selvberging svært vanlig – de temmet et bredt utvalg av deilige matvarer som vi i dag spiser med entusiasme, inkludert mais, bønner, tomater, gresskar og poteter. Ganske kult, ikke sant?

 

 

Selvberging baserer seg ofte på mer naturlige teknikker 

 

Bønder, fra tusenvis av år siden og helt fram til i dag, bruker naturlige teknikker når de dyrker. Industrielle gårder i dag bruker kjemiske gjødselmidler og sprøytemidler. Selvbergingsbønder bruker ofte gjødsel og kompost, produkter fra deres eget land og dyr. Mat eller avlinger som ikke konsumeres, går tilbake til prosessen for å fø naturen og husdyrene. Dette skaper et effektivt system, en lukket krets hvor lite eller ingenting går til spille. 

 

 

Diversifiserte metoder 

 

Hvis du nylig har tatt en biltur gjennom Nord-Amerika, har du sett bølgende åser med mais og soya som strekker seg milevis i alle retninger. Det er endeløse rader med like planter. Disse monokulturene drives av et fjernet samfunn med endeløst forbruk og umettelig etterspørsel. Men hvis du har et lite jordstykke som skal støtte deg og familien din gjennom årstidene, er mangfold i avlinger og husdyr helt avgjørende. Du overlever ikke lenge på bare mais og soya. Denne typen mangfoldig teknikk kalles polykultur og selvbergingsbønder er avhengige av det. 

For det første er polykulturer en mer miljøvennlig tilnærming. Enkelte planter tilfører næringsstoffer til jorden, mens andre bruker dem opp. Teknikker for “kompanjongplantering” er til fordel for hele gården. Bruk av forskjellige planter kan sikre at jorda holder seg rik og sunn gjennom årene. Ofte øker også avkastningen når man bruker polykultur. 

 

 

Hvor praktiseres selvberging i dag? 

 

Selvberging er den mest utbredte jordbruksmetoden i Afrika sør for Sahara, hvor flertallet av de fattige på landsbygda er avhengige av sin jord for å overleve. Med jorden som sitt levebrød, kan folk spare utgifter til transport, husleie og mat, samt kostnader ved byliv. I Tanzania utgjør landbruk for eksempel 28 % av landets BNP. 73 % av befolkningen bor på landsbygda – 19 millioner mennesker lever på små jordstykker og driver selvberging. 

Selvberging kan se like mangfoldig ut som planeten vi lever på, siden det skjer nesten overalt. Sentral- og Vest-Asia, India, Sørvest-Afrika, Eurasia, Filippinene, Latin-Amerika – listen fortsetter. Metodene er like varierte og flytende som miljøene der folk kaller hjem. En studie fra 2015 fant at 25 % av verdens befolkning overlever på disse teknikkene.

Leveforhold kan også variere mye. Folk kan ha eller mangle tilgang til rent vann, strøm og adekvat helsehjelp. Sanitære forhold er ofte en stor faktor og dette fører til en av de ledende dødsårsakene for barn i lavinntektsland.

 

 

Klimautfordringer 

 

Selvberging er en jordvennlig, eldgammel tilnærming til å brødfø en familie av eget valg og/eller nødvendighet. Men her er problemet: selvberging er svært sårbart for klimaendringer. Når temperaturen stiger, øker tørker og flommer skjer oftere. En gård kan miste hele sesongens avling og sette en familie i en desperat situasjon.

Selvberging betyr at familier har svært liten, eller ingen, margin for feil. På en planet som varmes opp i alarmerende tempo, er selvbergingsgårder usikre.