Soppsanking er en givende måte å komme seg ut på og lære mer om naturen. Det finnes mange forskjellige spiselige sopper i USA, inkludert smakfulle kantareller og morkler.

Soppsanking kan også være ganske farlig – mange sopper ligner hverandre veldig. Det er lett å ved et uhell plukke feil sopp, med katastrofale (eller til og med dødelige) konsekvenser. Når du er i tvil, kast soppen.

IDENTIFISER NYE PLANER MED PLANTSNAP

Det er best å lære om soppsanking og identifisering fra en ekspert (eller i det minste en detaljert soppguidebok). Ikke bare bla gjennom noen få bilder og prøv soppen – vær grundig i forskningen din om forvekslingsarter, kjennetegn, innsamling og oppbevaring.

Bruk av farging og undersøkelse av sporer kan være nødvendig for å identifisere spiselige sopper riktig – derfor er det viktig å få hjelp!

Uten videre introduksjon, la oss ta en titt på noen av de vanlige (og smakfulle) spiselige soppene i USA!

 

 

 

#1: Morkelsopp (Morchella esculenta)

 

Utbredelse: Funnet over store deler av USA, spesielt under løvtrær i frukthager, brannområder og forstyrrede områder.

Innsankingstid: En kort periode om våren – nøyaktig tidsvindu varierer med sted.

Kjennetegn: Særegent «bikakelignende» hette, dypt rynket og gulgrå. Hul gjennom sentrum. 2 til 9 centimeter høy og 2 til 5 centimeter tykk.

Farlige forvekslingsarter: Få sopper har samme bikake-lignende topp. Når du er i tvil, kast dem.

Tilberedning: Sterk smak, best å steke i smør og ofte servert med purre.

 

 

 

#2: Kantarell (Cantharellus cibarius og mer enn 15 andre arter)

 

Utbredelse: Funnet over Nord-Amerika, Eurasia, Mellom-Amerika og Afrika, for det meste i barskog (men kan finnes i gressletter, fjellbjørkeskog eller bøkeskog avhengig av sted og art). De vokser vanligvis i klaser mellom mose.

Innsankingstid: Sen sommer til desember, avhengig av område og art.

Kjennetegn: Gule eller gyldne sopper, traktformede og kjøttfulle. Under hetta løper ribbelignende folder nedover stilken. Kantareller kan lukte fruktig, treaktig eller jordaktig.

Farlige forvekslingsarter: Den falske kantarellen er mørkere (nesten oransje) og har en mørkere kjerne som går ut til lysere kanter. Den er ikke farlig, men smaker dårlig og kan gi mageproblemer. Rød fluesopp kan forveksles med kantareller. Ribbeina på rød fluesopp er mye tynnere, dypere og mer delikate enn de glatte, buttete og grunne foldene på kantarell. Rød fluesopp er giftig.

Tilberedning: Kantareller har ofte en mildt pepperaktig smak. De er ganske rike og tilberedes ofte med smør, vin eller krem.

 

 

 

#3: Vivesopp (Marasmius oreades)

 

Utbredelse: Vidt utbredt over hele Nord-Amerika. Foretrekker å vokse i gressområder som plener, jorder eller til og med sanddyner. De vokser ofte i kraterne der stubber tidligere har vært.

Innsankingstid: Sommer og høst, kan vokse året rundt i varme klima.

Kjennetegn: Disse små soppene vokser i en ring eller bue. Hetten er vanligvis 1 til 5 centimeter på tvers. Når den er ung, kan hetta være litt innrullet, men blir oppbrettet etter hvert som soppen modnes. Hetten beskrives noen ganger som en åre, med en fremtredende midtpunkt. Vivesoppen er tørr og glatt, vanligvis blekgul eller beige (men kan være hvit). Stilk er veldig tøff (dette er et av de mest pålitelige kjennetegnene for denne spiselige soppen) og kan eller ikke kan være festet til ribbene. Sporeavtrykket vil være hvitt. Les mer om identifisering av vivesopper her.

Farlige forvekslingsarter: Clitocybe dealbata ligner, men har ikke en tøff stilk. Ribbeina er mye tettere enn vivesoppen (som har godt spredte ribber).

Tilberedning: Fjern stilken, la hetta være intakt. Skyll med kaldt vann om nødvendig, og la tørke. De har ikke sterk smak, så bruk enkel oppskrift for å la smaken komme frem.

 

 

 

#4: Steinsopp, Skogsigel eller Piggsopp (Hydnum repandum)

 

Utbredelse: Vidt registrert i Nord-Amerika, Europa, Australia og Nord-Asia.

Innsankingstid: Sommer og høst.

Kjennetegn: Steinsoppen har pigger eller tenner på undersiden av hatten i stedet for ribber – dette er artens kjennetegn! Sett ovenfra ligner den på en kantarell (men er blekoransje-beige i stedet for gylden). Denne soppen blir mørk oransje eller gulbrun ved skade. Hetten kan variere i form, vanligvis bredt konveks og 2 til 17 centimeter bred.

Farlige forvekslingsarter: Ingen giftige forvekslingsarter, men den kan forveksles med nære nordamerikanske arter Hydnum albidum og Hydnum albomagnum.

Tilberedning: Steinsoppen har en søt og nøtteaktig smak. Den er sprø og kan fryses.

 

 

 

#5: Engsopp eller Jordsvamp (Agaricus campestris)

 

Utbredelse: Denne arten finnes over Nord-Amerika, Europa, Asia, Nord-Afrika og New Zealand. Den finnes vanligvis i gressletter og kan vokse alene eller i en «feiringring».

Innsankingstid: Vår, sommer eller høst etter regn.

Kjennetegn: Engsoppen har en hvit hatt som er 5 til 10 centimeter bred. Hetten er flat når soppen er moden. Under hatten finner du rosa ribber på unge sopper, rødbrune på unge sopper og mørkebrune ribber på modne sopper. Stilken er 3 til 10 centimeter høy. Kjøttet i soppen blir rødbrunt ved skade, og sporeavtrykket er mørkebrunt.

Kast alle eksemplarer som ikke har tydelige rosa ribber. Vær ekstra forsiktig med hvite sopparter – det finnes dødelige forvekslingsarter.

Farlige forvekslingsarter: Denne arten er nært beslektet med flere arter – noen er dødelige, andre spiselige. Amanita virosa er dødelig og ligner engsopp når den er ung. Bare en hatt er nok til å drepe et menneske. Ribbeina på den dødelige Amanita virosa er hvite, som også sporeavtrykket er. Amanita bisporigera og Amanita ocreata er også giftige forvekslingsarter funnet i Nord-Amerika. A. ocreata kan identifiseres ved hvite ribber og hvit til rosafarget fruktkropp. A. bisporigera har også hvite ribber. Disse soppene er noen av de giftigste soppene man kjenner og forårsaker leversvikt. De er samlet kjent som «ødeleggelsesengler».

Andre forvekslingsarter inkluderer Agaricus xanthodermus, som forårsaker mageproblemer og kan identifiseres ved en gul flekk på stilken når den skjæres, og Agaricus arvensis, som også er spiselig. Agaricus arvensis har hvite ribber (som den dødelige Amanita virosa) når den er ung, men de blir en matt sjokoladefarge i voksen alder. Agaricus arvensis lukter ofte anis. Disse forvekslingsartene understreker hvorfor det er så viktig å få hjelp fra ekspert når du lærer å kjenne igjen sopper!

Tilberedning: Denne soppen smaker mye som sjampinjong, men har kortere holdbarhet. Den er velsmakende når den surrer, stekes eller spises rå i salater.

 

 

 

#6: Fjærmorkel, Advokatlue, Filtblekksopp eller Manetmorkel (Coprinus comatus)

 

Utbredelse: Grasmarker og enger over Nord-Amerika og Europa.

Innsankingstid: Juni til november, avhengig av temperatur.

Kjennetegn: Denne arten er bare spiselig når den er umoden – før ribbene blir svarte. Den har en fjæraktig hatt som henger over mesteparten av stilken når den er ung, og er dekket av løse skjell. Ribbeina går raskt fra hvite til rosa til svarte. Denne arten må høstes før ribbene blir svarte.

Farlige forvekslingsarter: Manetmorkelen kan forveksles med vanlig blekksopp, som kan gi oppkast, diaré og andre ubehagelige symptomer hvis den spises innen noen timer etter alkoholinntak. Symptomene kan være skremmende, men forsvinner uten videre alkoholinntak. Alvorlighetsgraden på symptomene står ofte i forhold til mengden alkohol som er inntatt.

Tilberedning: Denne soppen inneholder mye vann, og passer godt i supper og kraft, inkludert risotto.

 

 

 

#7: Hjortesopp, Ramses hode, Sauhode, Signorina eller Maitake (Grifola frondosa)

 

Utbredelse: Denne soppen finnes ved foten av trær, spesielt eiketrær i Kina, Japan og det nordøstlige Nord-Amerika. Den er rapportert så langt vest som Idaho.

Innsankingstid: Sen sommer til tidlig høst etter regn. Dette er en flerårig sopp som ofte vokser på samme sted år etter år, men bare i svært kort tid.

Kjennetegn: Denne knoll-liknende soppen vokser i en stor klynge som noen beskriver som korallignende. Hattene er gråbrune og krøllete eller skjeformede. Soppen kan bli opp til 100 pund i Japan, men er ofte mye mindre. Stilker er hvite og forgrenede. De blir ganske seige etter hvert som soppen eldes.

Farlige forvekslingsarter: Det finnes ingen giftige forvekslingsarter til Hjortesopp, men den kan forveksles med Meripilus giganteus, som også er spiselig. M. giganteus er tykkere og blir svartkantet langs kantene.

Tilberedning: Høst med kniv – du trenger en stor én for å kutte denne soppen. Høst mens soppen er ung for best smak og tekstur. Denne soppen er vanlig i japansk matlaging og er god å surre i smør eller olivenolje eller i mange forskjellige retter.Besøk nettstedet

 

 

 

 

#8: Bjørnehodetann, Apes hode, Bomullskule, Skjeggete piggsopp eller Løvemanke (Hericium-slekten)

 

Utbredelse: Disse artene finnes over hele verden, særlig i nordlige alpine skoger eller løvskoger. Som mange andre sopper vokser de godt i skyggefulle områder på råtne stokker.

Innsankingstid: Høst.

Kjennetegn: Denne soppen kan ligne hundrevis av små istapper som henger fra en stokk eller fra stilkene til soppen. Den er ganske særegen. Alle hvite deler av soppen er spiselige.

Farlige forvekslingsarter: Alle de fire artene funnet i Nord-Amerika er spiselige. Farlige forvekslingsarter kan finnes i andre deler av verden.

Tilberedning: Stek i smør eller bruk i supper senere på vinteren.

 

 

 

#9: Kjempepuffball (Calvatia gigantea)

 

Utbredelse: Kjempepuffball finnes i tempererte områder rundt om i verden, mest i enger, jorder og løvskoger.

Innsankingstid: Sen sommer til tidlig høst.

Kjennetegn: Kjempepuffballer vokser vanligvis 10 til 50 centimeter i diameter, men kan visstnok bli opptil 150 centimeter! Innsiden av en moden kjempepuffball er grønnbrun. De er spiselige når de er unge, når innmaten er hvit i stedet for grønnbrun. De er farlige å spise når de er voksne!

Farlige forvekslingsarter: Alle ekte puffball-arter er spiselige når de er unge, men giftige som voksne. Skjær dem opp for å sikre at de er hvite før du spiser dem. Problemet er at puffballer kan ligne mange andre sopparter når de er unge, inkludert noen svært giftige arter. For å skille dem, skjær soppen opp. Puffballer har en solid hvit kjerne, mens forvekslingsartene kan ha andre farger. Andre giftige forvekslingsarter har hvit kjerne, men viser silhuetten av hatt eller ribber når de skjæres – sørg for at disse er fraværende før du spiser.

Kjempepuffball kan også forveksles med jordboller, særlig i Storbritannia. Jordboller er mørkere inni tidlig i utviklingen – men kan fortsatt være hvite når de er unge. Skallet på en jordbolle er fast og dekket med vårtelignende knuter. Sørg for at puffballen er glatt, har stilk og er hvit før du spiser. Når du er i tvil, kast den!

Tilberedning: Ikke vask – denne soppen suger til seg vann. Den kan oppbevares i noen dager i kjøleskap uten at kvaliteten forringes mye.

 

 

 

 

#10 Svovelsopp eller Kyllingsopp (Laetiporus sulphureus)

 

Utbredelse: Vokser på døde eller voksne eiketrær og flere andre løvtrær, spesielt øst for Rocky Mountains.

Høstesesong: Vanligvis sommer, men kan finnes fra vår til sommer hvis klimaet er riktig.

Kjennetegn: Denne skjørtplaten har ikke skiver. Den er stor og oransje eller lakserosa på toppen, med lys gul underside. Den vokser i klaser på ulike trær – hovedsakelig eik. Vær sikker på at du kan identifisere vertstreet riktig.

Farlige forvekslinger: Denne arten kan være farlig å spise hvis den vokser på visse trær, hvis den spises når den er gammel, eller ved feil tilberedning. Smak på små, unge, godt tilberedte biter før du spiser mer. Eksemplarer som vokser på flere trearter (furu, einer, gran, hemlokk, eukalyptus, robinia, gran eller lerk) er spesielt mistenkelige – unngå dem. Hvis du ikke kan identifisere treet sikkert fordi det er dødt, vær forsiktig og dropp soppen. Svovelsopp på de nevnte treslagene er faktisk en annen, giftig art.

Tilberedning: Kun de unge hattene på denne soppen er myke nok til å koke – ikke bry deg om den seige stilken eller eldre eksemplarer. De er kjent for en rik, kjøttfull smak.

 

 

 

#11 Svart Trompetsopp (Craterellus cornucopioides og beslektede arter)

 

Utbredelse: Over hele Nord-Amerika, spesielt i mosekledde løvskoger (eik og bøk er favoritttrær). De vokser ofte nær bekker og elver, og foretrekker fuktige og mørke områder.

Høstesesong: Sommer og høst, og gjennom vinteren i sørlige områder.

Kjennetegn: Disse soppene vokser i løvlag og kan være svært vanskelig å få øye på. De vokser i klynger, så hvis du finner én, er du heldig! Hatten på denne soppen er blekksvart, mørk brun eller grå og har form som en vase eller trompet. Undersiden er glatt uten skiver, porer eller tenner. Toppen av hatten kan ha små skjell, men teksturen er generelt glatt eller lett rynket.

Farlige forvekslinger: Ingen – denne arten er god for nybegynnere! Den svarte urnesoppen er koppformet og ikke giftig, men absolutt ikke god å spise!

Tilberedning: Disse soppene har en rik, røkt smak. Tørk av dem, da de ofte er ganske skitne. En rask skylling går fint, men ikke bløtlegg dem! De beholder smaken godt når de tørkes. De er deilige stekt i hvitløk og olje, eller som pulver på suppe eller korn.

Når det gjelder soppsanking, må du huske på Dunning-Kruger-effekten. Denne effekten minner oss om at vi ofte har stor selvtillit i ferdigheter vi faktisk behersker dårlig, og først blir ydmyke når vi innser hvor komplisert noe er!

Vær sikker på å få hjelp fra en ekspert og bruk skiver, sporeavtrykk og snitt for å identifisere sopp korrekt. Det kan finnes farlige forvekslinger i ditt område, så lokal ekspertise er viktig!