Hvis du kom til denne siden for et enkelt svar på hvordan du kjenner igjen bringebærene i nabolaget ditt, bør du kanskje snu. Bringebær gir botanikere noen av de mest utfordrende identifiseringsproblemene i verden. Som lekperson er det sannsynligvis nok å bruke det enkle ordet «bringebær». Men noen av oss ønsker å gå dypere og finne ut om det er et veibringebær, et dvergbringebær eller et arktisk bringebær. Hvis du ser etter en mer innførende bærguide, kanskje start her.

 

Den slående kompleksiteten i livet på jorden utfordrer biologer til å sette planter og dyr inn i bestemte grupper. På skolen lærer vi om arter som om de var konkrete og sikre ting. Heldigvis eller dessverre, avhengig av hvordan man ser det, er ikke dette tilfellet. 

 

Det viser seg at arter kan hybridisere med hverandre, og bakterier kan stjele gener fra dyr. Denne overføringen fra et rike eller art til et annet skaper et livets nettverk snarere enn et livets tre, med forskjellige grener som krysser hverandre over tid. Ingen gruppe representerer denne vakre kompleksiteten mer enn, du gjettet det, bringebær. 

 

 

[Foto av Internet Archive Book Images via Flickr]

 

 

La oss Gjøre Grunnleggende Taksonomi

 

Botanikere bruker vanligvis bare familie, slekt og art for å beskrive planter. «Art» er mest beskrivende, mens «familie» er mer omfattende og inkluderer mange arter. Alle bringebærarter tilhører slekten Rubus, sammen med noen andre smakfulle planter som bjørnebær og taybær.

Rubus tilhører rosefamilien, som er en veldig kommersielt viktig plantegruppe. Rosefamilien inneholder vakre roser, epler, aprikoser, fersken og til og med mandler! Rubus inneholder mange hundre arter, noe som er litt for stort for forskere å jobbe med. 

Disse forskerne delte opp Rubus i omtrent et dusin under­slekter. Bringebær er under­slekten Ideobatus mens de nært beslektede bjørnebærene er i Rubus underslekten (ja, innenfor Rubus slekten). Forvirret? Dette er bare begynnelsen på det komplekse livet til et bringebær.

 

 

Hva Kjennetegner Rubus

 

Det vanlige navnet for alt i Rubus slekten er torn eller kratt. Bildet du har i hodet ditt er sannsynligvis ganske riktig. Disse plantene vanligvis (du vil aldri høre en botaniker si alltid) har torne- eller piggaktige utvekster, vokser på stengler og har bær som er en samling av små bær satt sammen. De har blomster med fem kronblader som varierer fra hvite til rosa. Rubus bladene ser ut som 3-7 mindre blader, eller småblad, på en enkelt stilk. 

Bringebær vokser bær­løse stengler det første året. Disse stenglene bærer frukt i sitt andre vekståret. Etter dette dør den stengelen. Selv om hver bringebærstengel lever kun to år, kan rotmassen leve i flere tiår. Noen ganger trenger du denne første års stengelen for å identifisere arter av bringebær fordi de spiselige bærene fra andre året kan se så like ut. 

Hvis du ser noe i naturen som ser ut til å tilhøre Rubus, er det sannsynligvis spiselig. Dette er en deilig slekt med alle slags ville bær, slik som multer i Arktis som smaker som eplekake!  

 

 

 

Den deilige multer, eller bakeapple som noen kaller den. Du tenker kanskje «de der ser ikke ut som torne- eller piggstengler!» Velkommen til botanikk. [Foto av Ilkka Koivula via Pixabay]

 

 

Genoverskudd – Polyploidi

 

Vi mennesker har gener fra våre to foreldre. Vi arver deler fra far og deler fra mor for å gjøre oss unike og individuelle. Halvparten av genene våre kommer fra den ene siden og halvparten fra den andre. Forskere kaller mennesker en diploid art. «Di» betyr to og «ploid» betyr kromosomer eller gener. Ganske enkelt, ikke sant? Vi mennesker er ganske enkle når det gjelder genene våre. 

Når vi går utenfor mennesker, finner vi en mye mer skremmende reproduksjonsverden. Tenk deg å ha gener fra fire, seks eller ti foreldre i deg? Det er litt som polyploidi. I stedet for at to sett med gener kombineres under reproduksjon, er det mange. 

Polyploidi er vanlig i naturen. Faktisk er planter i Rubus slekt nesten utelukkende polyploide. I en studie av 750 arter av europeiske Rubus var bare 3 diploide, som oss mennesker. Mange av bringebærene hadde fire sett med kromosomer. Hvis mennesker hadde denne kompleksiteten, ville det bety at hver egenskap som hårfarge, høyde og skostørrelse ville ha fire sett med gener i stedet for to. 

Forskjellene i disse genene forklarer variasjonen vi ser mellom mennesker. Derfor, hvis det er dobbelt så mange gener, er resultatene eksponentielt mer variable. Kort sagt, polyploidi gjør det lettere for planter å uttrykke forskjellige former av seg selv. Samme art av bringebær kan være lav og krype langs bakken eller vokse høyt og stengelaktig, avhengig av settet med gener som er blandet sammen. 

 

 

Variasjon i farge blant bringebær. [Foto av Filip Kruchlik via Pixabay]

 

 

Bringebær Kan Krysse Seg Med Seg Selv og Andre Arter

 

Som om ikke polyploidi gjorde bringebær vanskelig nok, kan de også pare seg med seg selv og med andre arter av bringebær, bjørnebær og andre grupper i Rubus slekt. 

 

 

Hybridisering

 

Planter hybridiserer med hverandre hele tiden. Kultivarene av bringebær som ofte dyrkes som avlinger, er ofte hybrider mellom forskjellige arter av bringebær. Hortikulturister gir dem morsomme navn, som Kiwi Gold, Honey Queen, Octavia og Cascade Dawn. 

Den Olallieberry er et godt eksempel på hybridisering. Den er en hybrid mellom youngberry og loganberry. Loganberry er en hybrid av et europeisk og et nordamerikansk bringebær. Youngberry er en fler-generasjons hybrid av en bjørnebærart, bringebær og tayberry. I praksis er olallieberry en blanding av alt Rubus har å by på! I motsetning til mange typer mat-kultivarhybrider, som er variasjoner innen samme art, inneholder Olallieberry gener fra minst fem forskjellige arter. 

Denne hybridiseringen skjer også i naturen, noen ganger mellom innfødte og ikke-innfødte Rubus arter. Noen ganger er disse semi-innfødte hybridene bedre tilpasset miljøet sitt enn noen av plantene var før. Det gjør at plantene lettere kan formere seg og kolonisere mer land. Denne stadige blandingen av gener og arter skaper et forvirrende landskap for taksonomer. 

 

 

Apomiksis – Selvparring

 

Den siste vanskelige faktoren i identifisering av bringebær er apomiksis. Det er egentlig bare et fint ord for seksuell reproduksjon med seg selv. Det betyr at en bringebærplante kan bruke pollen og egg fra samme plante til å lage frø, som senere vil bli fruktbare planter. Denne «selvingen», kombinert med polyploidi vi nevnte tidligere, fører til mange rare kombinasjoner. Dette er forskjellig fra klonal reproduksjon, som er mer vanlig i planteverdenen. Apomiksis skjer i mindre enn 1 % av planter men skjer i de fleste Rubus. 

 

På Madagaskar dokumenterte forskere en ikke-innfødt bringebær som hybridiserte med et innfødt bringebær. Denne planten spredte seg raskt gjennom selvparring fordi den kunne beholde de gunstige egenskapene fra hybridiseringen. Dette noe fremmedartede bringebæret invaderte deretter mange øyer i Indiahavet. Er det en innfødt plante, en eksotisk plante eller en ny art? Dette er de vanskelige spørsmålene botanikere må takle når de møter kompliserte planter som Rubus.

 

 

[Foto av Mattias Boeckel via Pixabay]

 

 

Burde Du Bekymre Deg for Arten av Bringebær eller Ikke?

 

Noen ganger er det best bare å spise bærene i stedet for å bekymre seg for riktig art av Rubus. Det tar mye tid og innsats å finne det ut. Hvis du skal spise bærene uansett, spiller det da virkelig noe rolle?

 

Hvis du vil imponere vennene dine eller lete etter en bærart med en spesiell smak, kan det hende det spiller en rolle. Kanskje du er opptatt av bevaringen av en bestemt art av Rubus. I så fall er riktig identifisering avgjørende. For de fleste av oss er det deilige frukten nok i seg selv!

 

[Utvalgt bilde av PublicDomainPictures via Pixabay]