Lotusblomsten er en av de mest hellige og ikoniske plantene i verden. Den slående blomsten er et symbolsk element for noen av de mest fremtredende kulturene og religionene gjennom historien. Det er trygt å si at lotus har vært en plantekjendis i tusenvis av år.

Hieroglyfer i det gamle Egypt inkluderer ofte lotusblomster som vises side om side med viktige prester og faraoer. Statuer som skildrer hellige buddhistiske figurer viser personen sittende på eller under en lotusblomst. Noen av gudene og gudinnene i hinduismen er assosiert med blomsten. Lotusblomsten er et gjentakende symbol på tvers av tid og rom. Hva gjør denne blomsten så fengslende? For å forstå hvorfor planten er så symbolsk og tidløs, må vi først forstå dens livshistorie.

 

 

Om lotusblomsten

 

Den hvite lotus (også kalt hellig lotus), Nelumbo nucifera, har et stort naturlig utbredelsesområde. Den vokser i Nord-India helt opp til høyder på 1 400 meter, og hele veien til Øst-Asia gjennom store deler av Kina og nesten hele Sørøst-Asia.

Den blå lotus, Nymphaea caerulea, er innfødt ved Nilen og andre deler av Øst-Afrika. Botanisk sett er den blå lotus faktisk en type vannlilje. Men, grunnene til at den er hellig er lik den hvite lotus. Den vokser også på en veldig lignende måte som den hvite lotus.

Lotusplanten selv er akvatisk. Den trives i mudrete, rolig vann og forankrer seg i gjørmen nedenfor. De lange stilkene stiger gjennom vannet og bladene ligger direkte på eller over vannflaten. De store, prangende blomstene blomstrer over bladene, noen ganger 20 centimeter i diameter! Lotusbladene har en spesiell vokshinne som får vann og skitt til å skli av. Så selv etter å ha blomstret ut av ellers skittent, grumsete vann, er selve blomsten helt ren. En etter en dukker nye lotusblomster opp og varer bare en dag. Dette er en av grunnene til at lotusblomster er så beundret. Deres evne til å forbli rene mens de vokser ut av gjørmen fremkaller utholdenhet og åndelig renhet.

 

 

 

Buddhismen og lotus

 

I buddhismen er den hellige lotus et symbol på renhet, åndelig oppvåkning og troskap. Statuer av Buddha viser ham ofte sittende på en åpen lotusblomst, som den på bildet over. I Buddhas land finnes mange forskjellige farger av lotusblomster, og hver farge har sin egen betydning.

• Blå symboliserer en seier for sinnet over visdom, intelligens, og kunnskap. I buddhistisk kunst er blå lotuser aldri helt åpne for å ikke vise senteret av blomsten.
• Hvit symboliserer Bodhi (oppvåkning). Den representerer også mental renhet, åndelig perfeksjon og fred.
• Lilla anses som mystisk. De åtte kronbladene på denne lotus representerer Den åttedelte vei, en av Buddhas viktigste lære.
• Rød representerer hjertet og symboliserer kjærlighet og medfølelse.
• Rosa regnes som den "egentlige" lotus og er hovedfargen på blomsten ifølge Buddha.

 

 

 

Hinduguder, gudinner og den hvite lotus

 

Lotusblomsten er hellig i hinduismen. Den symboliserer skjønnhet, fruktbarhet, velstand, spiritualitet og evighet. Dette er noen ganske betydningsfulle idealer, og alle representeres av den hvite lotus. Mange hinduguder holder eller assosierer seg med lotusblomster.

Gudinnen for velstand, Laxmi, avbildes oftest sittende på en åpen lotusblomst, med flere blomster i to av de fire hendene hennes. Den fireansiktede skapelsesguden, Brahma, skal ha dukket opp fra en lotusblomst selv. I hinduismen er den perfekte lotusblomsten guddommelig. Den vokser opp fra mudrete vann og representerer opplysning i et menneske med lite tilknytning til verden.

 

 

 

Det gamle Egypt og den blå lotus

 

Hieroglyfer i det gamle Egypt viser mer enn én type lotusblomst, men den blå lotus er definitivt den vanligste og mest hellige. Den blå blomsten symboliserer ofte gjenfødelse, på grunn av sin natur med å trekke seg ned under vann og komme opp igjen neste dag. Når den blomstrer fra vannet for andre gang, er den like ren og uberørt som dagen før.

På grunn av lotusblomstens evne til å gå ned i vannet og komme tilbake neste dag, kom den til å symbolisere solen og skapelsen av verden. Siden lotusblomsten assosieres med gjenfødelse, ble den også knyttet til døden. Mange gamle egyptere trodde man kunne forvandle seg til en lotus etter døden, for å bli gjenfødt neste dag.

Bortsett fra den symbolske og åndelige betydningen av den blå lotus, hadde den også en mer politisk betydning. Øvre og Nedre Egypt var lenge separate. Til slutt ble lotusblomsten (som var rikelig i Øvre Egypt) og papyrusplanten (som var rikelig i Nedre Egypt) forent i symboler og hieroglyfer. Kombinasjonen av to av de viktigste plantene i det gamle Egypt førte til sammenslåingen av de to kongedømmene.